– Journalister er de mest naive

Sikkerhetsekspert Runa A. Sandvik mener norske journalister ikke beskytter kildene sine godt nok.

Av Ingrid Tinmannsvik

TULLELØSNINGER: Runa A. Sandvik mener flere nasjonale redaksjoner tilbyr tulleløsninger når de lover "fullt kildevern". FOTO: Nicolay Woldsdal
TULLELØSNINGER: Runa A. Sandvik mener at de fleste redaksjonene tilbyr tulleløsninger når de lover «fullt kildevern». FOTO: Nicolay Woldsdal

NODA15 begynner å nærme seg slutten. Deltakerne har fått innføring i hvordan de skal ta i bruk nye verktøy i datajournalistikken. Om framtiden. Om hvordan man skal dele informasjon, og spre det. Langt. Men hva med den informasjonen man vil holde for seg selv? Hvordan kan man unngå at den blir spredt?

– Det er lett å tenke at det som skjer over der, ikke skjer her, sier Runa A. Sandvik til publikum.

Hun er på konferansen for å holde foredraget «Security Matters». Sandvik forteller om overvåking i andre land, og om hvor fjernt det virker for mange nordmenn. Inkludert norske journalister.

– Vi har lært mye fra Snowden. Vi har blant annet lært om hvordan det norske militæret spionerer sammen med NSA. Norge er deres drømmepartner, fordi ingen stiller spørsmål.

Sandvik mener at norske journalister må gjøre en risikovurdering, både når man er pålogget og avlogget. Ikke bare når man driver med gravejournalistikk. Også når en skriver sak om en blogger som har fotoshoppet bildene sine.

– Starter man med en gang, vil det etterhvert føles naturlig. En må lære seg å evaluere. Og re-evaluere.

Enkle spørsmål

Av og til omtales hun som hacker. Andre ganger sikkerhetsekspert. Eller kryptohipster. Noen ganger også journalist. Runa Sandvik har mange titler. Hovedsaklig jobber hun for Freedom of The Press Foundation, en stiftelse som jobber med hvordan teknologiske verktøy kan styrke kildevernet og pressefriheten.

Nå prøver Sandvik å få norske journalister og redaksjoner til å styrke kildevernet, og beskytte informasjonen sin.

– Hvor mange her har kryptert harddisk, spør hun publikum.

En person rekker opp hånda.

Sandvik forklarer at uten kryptert harddisk kan andre mennesker hente ut informasjon fra datamaskinen din.

– Mange vet ikke hvor de skal starte når det kommer til datasikkerhet. En kan stille seg selv fire enkle spørsmål. Hva vil du holde privat? Hvem vil ha tak i denne informasjonen? Hva kan de gjøre for å finne den? Og hva skjer om de lykkes?

Naive journalister

Nylig holdt hun et foredrag i Oslo, hvor journalister fra de nasjonale avisene var tilstede for debatt om kildevern, og hvorvidt norske mediehus gjør nok for å kunne sikre kildene sine og informasjonen de har.

– Det virker som det er interesse for temaet, men det tror jeg er noe som først har skjedd de siste par årene. Vi har fortsatt en lang vei å gå.

– Du har uttalt at nordmenn er naive, og lever i en koselig boble. Gjelder dette journalister også?

– Ja, det er faktisk journalistene som er mest naive. De stiller ikke de kritiske, undersøkende spørsmålene de kanskje burde stille. De reflekterer ikke nok over hva slags informasjon de har, og hva de får fra kilder.

KRYPTOHIPSTEREN: – Plutselig innser man at "shit, I should've done better". Runa A. Sandvik om å sikre egen informasjon. FOTO: Nicolay Woldsdal
KRYPTOHIPSTEREN: – Plutselig innser man at «shit, I should’ve done better». Runa A. Sandvik om å sikre egen informasjon. FOTO: Nicolay Woldsdal

Viktig diskusjon

Så langt er det bare NRKbeta som bruker tjenesten Securedrop, som tillater brukere å motta og sende hemmelige dokumenter og tips trygt. Det skal være umulig å spore hvem og hva som er blitt sendt. Sandvik håper flere norske medieorganisasjoner vil følge etter. Først og fremst mener hun at alle må se på hvordan de kan sikre seg selv, for å bedre kildevernet.

– I tillegg må de tenke på hva slags informasjon de ber om, og hvor kilden oppholder seg. Det er vanskelig å love kildevern til noen som ikke er i Norge. Og det er viktig å tenke på at kildevern ikke nødvendigvis er noe som oppstår når du får informasjon fra noen, men idet du ber om at folk tar kontakt, sier hun.

Runa Sandvik er også involvert i Tor-prosjektet, som tilbyr anonymiseringsverktøy til nettbrukere som vil skjule hva de gjør på nett, og hvem de er. Tor-browseren blir brukt av en million mennesker verden over. 4000 av dem er nordmenn.

– Finnes det virkelig ingen måte å få tak i informasjon om brukerne av Tor-browseren?

– Myndighetene i USA påstår at de har klart det, men om du leser de sakene hvor mennesker er blitt tatt for å gjøre noe på «the deep web» nøyaktig, så ser du at det er feil de menneskene har gjort tidligere. Eksempelvis at de har lagt ut e-postadressen sin på et forum eller noe annet i forbindelse med å bruke Tor, som har gjort at de har blitt tatt til slutt, og ikke fordi de brukte Tor i seg selv.

– Hvordan ser fremtiden ut, med tanke på kildevern?

Sandvik ler kort.

– Jeg tror vi har startet en god diskusjon her i Norge, og jeg håper det er en diskusjon som vi fortsetter å ha. Vi kan snakke mer om hva som kan gjøres, og vi kan bli enige om hvilke løsninger og hvilke muligheter vi har videre fremover.

Møter virkeligheten virtuelt

Gjennom “Immersive Journalism” gjenskaper Mikkel Rasch Nielsen krisesituasjoner. Han vil skape reaksjoner for å få folk til å handle.

Av Oda Ording og Ingrid Tinmannsvik

BAKSIDEN: Rasch Nielsen ser potensialet i virtuell virkelighet brukt til utdannelse. – Tenk å vise kjemiklassen din en ordentlig eksplosjon, sier han. FOTO: Nicolay Woldsdal
BEGEISTRET: Rasch Nielsen håper ikke virtuell virkelighet vil bli misbrukt i fremtiden. FOTO: Nicolay Woldsdal

– Den eneste måten å huske noe på er ved å se og oppleve det selv, sier danske Mikkel Rasch Nielsen til publikum.

Han er i Ålesund for å fortelle om The Syria Project, et verdenskjent prosjekt ledet av Nonny de la Peña. Rasch Nielsen jobber med “Immersive Journalism”, som lar brukerne få en ekte opplevelse å være der en hendelse har funnet sted. Hendelsene gjenskapes i en virtuell virkelighet, som publikum trer inn i ved hjelp av headset som Orculus Rift.

Gjenopplever grusomheter

Syriaprosjektet fra 2014 tok med folk til gatene i Syria, og lot dem oppleve grusomheter gjennom innhentet autentisk lyd og en simulert, gjenskapt virkelighet. Reaksjonene på simuleringen har vært følelsesladd, og Mikkel har et håp om at folk skal bli påvirket til å handle.

– Folk kom ut gråtende og sjokkerte, det var tydelig at mange ble veldig berørt av det de så, sier han.

Og et av målene har nettopp vært å få folk til å forstå at man ikke skal ta sin egen sikkerhet forgitt.

– I teorien kunne slike krisesituasjoner oppstått her i Norden også, sier Rasch. Prosjektet har i år blitt omtalt som et av de mest oppsiktsvekkende under filmfestivalen Sundance i USA.

Ikke etisk uproblematisk

– Hvilke etiske problemstillinger møter man på i arbeidet med Immersive Journalism?

– Et av de etiske problemene er at det vi presenterer, uavhengig om vi gjør det journalistisk, er farget. Vi har ikke alltid dokumentasjon på at alt foregikk slik vi fremstiller det. I tillegg setter vi folk inn i situasjoner som ikke er dagligliv, men utvalgte hendelser.

Samtidig påpeker Rasch Nielsenat det også ville vært uetisk å ikke fortelle mennesker om de grusomhetene som utspiller i andre deler av verden.

Kan misbruke teknologien

De to siste årene har interessen rundt virtuell virkelighet eksplodert. I tillegg til Immersive Journalism brukes det blant annet til dataspill og opptrening av amerikanske soldater.

– Etterhvert vil teknologien også kunne brukes til reise, utdanning og sosial interaksjon. Det vil for eksempel kunne gi synshemmede en mulighet til å se barna sine igjen, sier han.

Utvikleren er også klar på at mennesker kan misbruke virtuell virkelighet.

– Jeg vil gjøre bra ting med denne teknologien, mens andre vil kanskje trene soldater eller drive propaganda. Ettersom teknologien utvikles kommer muren mellom virtuell virkelighet og virkelighet til å senkes, tror Rasch Nielsen.

Drar publikum inn i historiene

Digital historiefortelling trenger ikke være dyrt, sier Francesca Panetta, redaktør for multimediale prosjekter i The Guardian.

Av Oda Ording

I juli 2014 avsluttet Francesca Panetta et syv måneders langt prosjekt om første verdenskrig. Gjennom bilder, film, tekst og lyd gjør den interaktive dokumentaren publikum om til aktive deltakere som selv kan velge hvilken informasjon de vil ha servert. ­

– Hvis du bruker teknologien riktig, kan du ende opp med å fremkalle sterke følelser hos folk, sier hun.

VIL ENGASJERE: "The shirt on your back", en dokumentar om klesindustrien i Bangladesh, er en av de interaktive prosjektene som The Guardian har lansert det siste året. FOTO: Nicolay Woldsdal
VIL ENGASJERE: «The Seven Digital Deadly Sins» er en av flere interaktive prosjekter som The Guardian har publisert det siste året. FOTO: Nicolay Woldsdal

Digital omstilling

Dokumentaren er en av flere store satsinger som har blitt lansert hos The Guardian de siste årene. Én ting de har til felles er nettopp at de er multimediale.

– Det er en helt unik måte å dra folk inn i historien på, sier Panetta.

I The Guardian jobber hun med hvordan teknologi kan hjelpe til med å fortelle historier på mer effektive og engasjerende måter. Hun innrømmer at digital historiefortelling er kostbart, men påpeker at ikke alle historier må inneholde like mange elementer. Dermed vil det ikke nødvendigvis få konsekvenser for mindre pengesterke mediehus.

– Det er en fremtid for alle aviser som klarer å omstille deg til digitale medieorganisasjoner. De må være modige, eksperimentelle og ta sjanser, sier hun.

MULTIMEDIAL: - Teknologien endrer seg hver måned, det er et utrolig spennende område å jobbe på, sier Francesca Panetta. FOTO: Nicolay Woldsdal
MULTIMEDIAL: – Teknologien endrer seg hver måned, det er et utrolig spennende område å jobbe på, sier Francesca Panetta. FOTO: Nicolay Woldsdal

– Ingen kan være spesialist i alt

Med en satsing på digital historiefortelling blir det også viktigere for journalister å håndtere ulike verktøy og ha en forståelse for programmering. Men Francesca tror ikke nødvendigvis at det vil bli én mal som hver journalist bør leve opp til.

– Noen håndterer både det å kode, være fotograf og skrive, mens andre er spesialister på sine områder. Ingen kan være spesialist i alt, sier hun.

– Vi må ikke drukne historiene

Aron Pilhofer tror framtidens digitale journalistikk vil være datadrevet på alle måter, men mener journalister ikke må la historiene forsvinne i grafikken.

Av Ingrid Tinmannsvik

Digital redaktør i The Guardian utfordret digitale myter, og oppfordret publikum til å investere i digitaljournalistikk. På nye måter.

– Man må ha ressurser og vilje til å satse på dette. Vår framtid er en lagsport. Vi er alle sammen om det, sier Pilopher under åpningsforedraget på NODA15.

Pilhofer viser eksempler på storskjerm. Gamle videoklipp fra første verdenskrig, implementert i en interaktiv sak på The Guardian sin nettside.

– Hva er den ene tingen en kan gjøre for å være med på dette, spør Pilhoper.
– Det er ganske enkelt. Du må ha et åpent sinn.

Pilhofer forklarer strukturen til The Guardian, om mulighetene de gir. Han forteller at de har samlet ulike desker under én paraply, for å lettere kunne sette sammen team til større interaktive prosjekter.

– Vi må finne en måte å hjelpe leserne med komplekse historier på, forteller han til publikum.

Fra leser til deltaker

Det var i juni Aron Pilhofer ble digital redaktør for The Guardian, etter å ha vært redaktør for interaktive nyheter i New York Times. I tillegg har amerikaneren vært med på å grunnlegge DocumentCloud.org, en plattform av og for journalister for å gjøre dokumenter lettere tilgjengelig, samt Hacks & Hackers, et nettsamfunn hvor journalister og hackere kan møtes.

_MG_9694
Pioneren: Aron Pilhofer omtales som en pionér innen digital historiefortelling. Foto: Nicolay Woldsdal

Pilhofer mener nye typer trafikktall må analyseres for å gjøre leseren mer aktiv i nettsaker.

– Hvordan kan man på best mulig måte konvertere lesere til deltakere?

– Det skulle jeg ønske jeg visste, ler digitalredaktøren, før han legger til:

– For det første må vi måle disse dataene, for det gjør vi ikke nå. Det finnes bare et lite mindretall redaksjoner som er sofistikerte når det kommer til dette. Grunnen er egentlig at vi aldri har trengt å være det.

Pilhofer forteller om de gamle forretningsmodellene som kun har omhandlet annonser og reklame. Nå tenker redaksjonene i andre baner. New York Times har beveget seg mot betalingsmodell, og The Guardian mot en medlemsmodell.

– Hvordan man flytter en leser fra å være passiv leser til et aktivt medlem, har fått høy prioritet. Det er en stor utfordring, forteller han.

Håp for de små

Ved spørsmål om hva konsekvensene av den digitale utviklingen vil være for små mediehus med færre ressurser, er ikke Pilhofer i tvil:

– Mange antar at små mediehus ikke har ressurser til å «henge med», men jeg kan peke på en hel del små redaksjoner som faktisk gjør det.

Pilhofer mener små redaksjoner som er villige til å dedikere ressurser til digitaljournalistikk kan være i en bedre posisjon enn de større, fordi de er tettere knyttet til samfunnet og leserne, og dermed kan være kvikkere i vendingene.

Analysealderen

– The Guardian har lenge omfavnet ideen om å være et globalt digitalt mediehus, sier Pilhofer fra scenen i bankettsalen.
Blant publikum twitres det. Om oppfordringen til andre om å gjøre det samme. Om å være et lag. Om å gå inn i den digitale framtiden med optimisme. Om åpne sinn.

Amerikaneren forteller at det er den femte gangen han er i Norge. Etter foredraget legger Pilhofer vekt på at han ikke kjenner det norske medielandskapet, men at mediehusenes strategier stort sett beveger seg i samme retning verden over.

– I USA og Storbritannia er i alle fall dette tilfellet. Businesstrategiene har tidligere gått ut på å ha så mange reklamer som mulig, og nå så mange lesere som mulig. På nett og i apper har man stort sett kastet ut så mange saker som mulig, og prøvd å bevege stoffet rundt, for så å sjekke om noen har lest det ved å se på antall unike sidevisninger.

Pilhofer mener dette er sløve måter å måle på.

– Hva kjennetegner en interaktiv nettsak med suksess?

– Dette endrer seg fra historie til historie. Vi kan se på sidevisninger og unike sidevisninger, men det er veldig dårlige måter å måle påvirkningskraften på. Det er nettopp dette nettsted som Medium prøver å endre, ved å måle total lesetid og andre trafikktall.

Pilhofer oppfordrer redaksjoner til å eksperimentere på dette feltet. The Guardian ser også på total lesetid nå.

– Er det noen flere typer trafikktall som vil bli mer brukt i framtiden?

– Absolutt. Jeg tror vi er i analysealderen. Analyse vil være avgjørende.

Åpningsnummeret: – Vi er alle sammen om dette, sier Aron Pilhofer om framtidens datajournalistikk. Foto: Nicolay Woldsdal.
Åpningsnummeret: – Vi er alle sammen om dette, sier Aron Pilhofer om framtidens datajournalistikk. Foto: Nicolay Woldsdal.

Må være mulitmedial

Pilhofer forteller at om man følger med på hva som skjer i akademia, kan det virke som fremtidens journalister vil måtte være både hackere, skribenter, fotografer og digitale utviklere.

– Men man trenger ikke å kunne dette for å gjøre det bra som journalist. Jeg tror at akkurat nå blir det lagt litt for mye vekt på verktøy og teknikk, og jeg tror ikke det på et akademisk nivå gjøres en bra jobb i å forklare hvorfor. Men å kunne kode, lage kart og grafikk vil aldri ødelegge for deg.

– Kan historien forsvinne i all grafikken?

– Absolutt. Og det er derfor man må være forsiktig. Man vil ikke drukne historien. Tekst og foto fungerer utrolig bra på nett. Man trenger ikke alltid stor flashy grafikk.

– Hvordan vil framtidens digitale journalistikk se ut?

– Hvor mye tid har du, ler amerikaneren, før han fortsetter med at han egentlig ikke vet.
– Jeg vet bare at den vil være datadrevet på alle måter.

– Mulig å lære seg programmering i løpet av én uke

Kristoffer Örstadius bruker programmering flittig som gravejournalist. Det har blant annet gitt ham Guldspaden, Sveriges gjeveste journalistpris. Han mener alle journalister har mulighet til å lære seg det samme. 

av Hans Mortensønn Jordheim

– Det finnes en rekke enkle guider på internett for grunnleggende koding. Riktignok er det mange forskjellige programmeringsspråk å velge mellom, men forstår man ett, forstår man gjerne flere, forteller Örstadius.

Kristoffer Örstadius har lært programmering på egenhånd. Til tross for at han selv startet så tidlig som i 7-årsalderen, påpeker han at det ikke er nødvendig med flere års erfaring for å bedrive undersøkende datajournalistikk.

– Etter én ukes læring tror jeg man kunne lært programmering på det nivået jeg har benyttet i mine avsløringer.

PRISBELØNT: Kristoffer Örstadius får jobbe med hobbyen sin – og vinner priser for det. FOTO: Linn Andre Valde
PRISBELØNT: Kristoffer Örstadius får jobbe med hobbyen sin – og vinner priser for det. FOTO: Linn Andre Valde

– Enklere gjennom programmering

I 2013 vant Kristoffer Örstadius Guldspaden for sin «Skolegransking». Der avslørte han blant annet at 123 personer kom inn på lærerutdanningen etter å ha fått laveste mulige karakter på opptaksprøven.

Örstadius er ansatt som gravejournalist i stockholmsavisen Dagens Nyheter. Det gir ham ganske frie tøyler i hans researcharbeid.

– I august kunne vi avsløre at myndigheter sensurerer Wikipedia-tekster for å skjule kritikk. Den saken jobbet jeg med i fire måneder. Det hadde kanskje vært mulig å komme frem til dette på manuelt vis, men programmeringen gjorde det veldig mye enklere, forteller han.

– Hva bør være det første steget for en journalist mot å lære seg programmering? 

– Bestem hva du ønsker å jobbe med og bruk Google derfra. Manualene på internett er mangfoldige, og det finnes sikkert journalisttilpassede også.

– Trenger man avansert utstyr?

– Overhodet ikke. Selv programmerer jeg på en MacBook og synes det fungerer utmerket.

Datajournalistikk i fremmarsj

Begreper som looping, java og php inngår vanligvis ikke i en journalists hverdag. Örstadius mener imidlertid undersøkende datajournalistikk er på vei opp.

– Interessen øker, og den kommer til å fortsette å øke. Det viser blant annet oppmøtet her på NODA15.

– Hvor går grensen mellom det du driver med og hacking?

– Den grensen er først og fremst definert av loven. Jeg ville naturligvis aldri gjort noe ulovlig, som å bryte meg inn i private filer.

Bør la seg kritisere

Direktør for stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, ønsker seg en mindre medievridd virkelighet. – Mange redaksjoner er for arrogante, sier han.

Av Oda Ording

Det var fremtidens journalistikk som sto på agendaen da Knut Olav Åmås gikk på scenen under NODA15.

– Norsk journalistikk har aldri vært så god som den er nå, sier han.
Han beskriver den som samfunnskritisk, åpen og inkluderende, og trekker frem Aftenpostens avsløringer om mobilovervåkning i av Stortinget som et godt eksempel.

YTRINGSFRIHETSUNDERSØKELSE: - Folk synes at norske medier har liten evne til å sette kritisk søkelys på måten de selv fyller samfunnsrollen på, sier Knut Olav Åmås.  FOTO: Nicolay Woldsdal
YTRINGSFRIHETSUNDERSØKELSE: – Folk synes at norske medier har liten evne til å sette kritisk søkelys på måten de selv fyller samfunnsrollen på, sier Knut Olav Åmås.
FOTO: Nicolay Woldsdal

Bør svare på kritikk
Men Åmås er ikke bare optimistisk til norsk journalistikk. Han synes redaksjonene bør bli flinkere til å rekruttere fra andre samfunnssektorer.

– På den måten vil mediene klare å se virkeligheten med andre øyne, sier han.

Den tidligere statssekretæren tror at å ta i mot kritikk og ha tett dialog med publikum, kan være et viktig steg mot å skape en mindre medievridd virkelighet. Og selv om han oppfatter at sosiale medier har gitt større åpenhet, synes han det ligger en ukultur og arroganse i mange redaksjoner.

– Det er viktig å svare på kritikken man får, selv om man er uenig. Debatter blir mer saklige og nøkterne når mediene selv deltar i dem, sier han.

MANGE NYE STEMMER: Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ser det som positivt at alle har mulighet til å slippe til i mediene. FOTO: Linn Andrea Valde
MANGE NYE STEMMER: Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås ser det som positivt at alle har mulighet til å slippe til i mediene. FOTO: Linn Andrea Valde

Færre og viktigere saker

Åmås mener at en presset økonomi gjør prioritering spesielt viktig for mediene.

– Vi må fjerne de sakene som ligger i mellomsjiktet, de som ikke er god underholdning eller storsatsing, sier han.

Han tror innskrenkingen av ressurser vil føre til at flere redaksjoner vil prioritere færre og viktigere saker. Og at det vil finnes nye metoder for finansiering.

– Folk må venne seg til å betale for journalistikk, som alt annet man betaler for, sier han.

Hvordan skal man få folk til å forstå at god journalistikk koster penger?

– Hadde jeg hatt svaret på det ville jeg nok vært styrtrik. Men vi ser at det finnes betalingsvilje for kvalitet. Man må tilby det folk vil ha, men det krever strengt redigerte medier, sier han.

Selv om journalistikken et felt der det er nødvendig å se fremover, trekker Åmås linjer tilbake til 1800-tallet med et Oscar Wild-sitat:

– There is much to be said in favour of modern journalism. By giving us the opinions of the uneducated, it keeps us in touch with the ignorance of the community.